Gartneren Kamel-Guo

Liu Zongyuan (779 - 819) heter forfatteren som har skrevet teksten Kamelen-Guo som jeg skal ta for meg. Zongyuan ble født i Tang-hovedstaden Chang'an. Han hadde en rakett karriere i embedsmannsverket, men etter noen gale valg ble Zongyuan degradert til en mindre stilling. Som fortapt politiker fant han en forfatter i seg selv. Temaet i denne teksten er at en vokser og lærer best av seg selv - ikke av at andre gjør det for deg. Zongyuan setter en finger på hvordan embedsmenn og den politiske verden var på hans tid. Han vil også få frem likhetene mellom mennesket og natur.

Denne teksten handler om en krumbøyd gartner som får sitt navn fra utseende - Kamel-Guo. Han dyrker trær, og det er måten han dyrker trærne sine på som gjør han populær i hans landsby ''Frodighetens Glede''.
Trærne hans ser aldri ut til å dø, de bærer tidlig frukt og er svært frodige. Andre gartnere prøver og kopiere hans arbeid, men uten å lykkes. All denne undringen over trærne til Kamelen får en annen gartner til å spørre han hva hans hemmelighet er.
''Jeg kan ikke få trærne til å leve eller trives. Det jeg kan gjøre er å få et tre til å følge sin natur, slik at det kan utfolde sine egenskaper ut fra det. Mer er det ikke ved det.’’

Videre forteller Kamelen at en ikke skal behandles som dyrebare barn gjennom hele deres levetid - bare når treet plantes. Etter plantingen skal treet få puste fritt, ikke pirkes i eller vannes for mye. Hvis dette gjøres blir treet skadd. ''Når alle andre gartnere gjør det motsatte fra det jeg gjør, så er de ikke lik meg. Så hva mer er det jeg kan si at jeg gjør?''
Andre gartnere vil at hans måte å dyrke trær på skal bli overført til et offentlig styre slik at alle kan lære hvordan han dyrker trærne sine.
''Jeg vet bare hvordan man planter trær - styring er ikke mitt fag. Men her i landsbyen ser jeg ofte de høye herrer mase og beordre. Det kan virke som om de er svært engasjert, men når alt kommer til alt, forvolder de skade.''

Det Zongyuan prøver å si er at mennesker med makt og styring ikke får tid til og stoppe opp å tenke, for makten og styringen har tatt overhånd over det naturlige. De høye herrene forventer mye, og dermed blir småkårsfolk utslitte og stresset av alle tingene som må gjøres fortest mulig. Så det er her naturen og mennesket møtes. Vi mennesker trenger pusterom fra omverdenen for å kunne tenke klart og bare det å kunne være alene. Det samme trenger trær og alt som er i naturen. Hvis en ikke får vokse av seg selv og lære hvordan en selv skal gjøre ting blir en skadd av det og det vil ha konsekvenser videre for hver enkelt.

Forfatteren Liu Zongyuan hadde tidligere vært en person med mye makt gjennom sitt navn og sine ord. Han følte en trengsel av det å kunne være fri og det å la fantasien løpe løpsk, men det var noe han ikke kunne la seg selv gjøre når han hadde den jobben han hadde. Og det var da han klarte å se ting klart.
I teksten framstiller han personene som mennesker som lever utenfor det naturlige. De gartnerne som ikke
fikk til å dyrke trær klarte det ikke på grunn av at det var unaturlig det de gjorde. Embedsmennene forlanget for mye av folket og det syns at de selv ble stresset av alt det som skulle bli gjort.

Gartneren som spurte Kamelen om hans hemmelighet fikk vite mer enn bare det å dyrke trær: ''Jeg stilte et spørsmål om hvordan en skal stelle trær, og så får jeg lære om hvordan en skal stelle med mennesker. Denne historien bør gå videre som en lekse til embedsmenn!''

Zongyuan viser et klart skille mellom fattig og rik. De rike beordrer om ting som må bli gjort, mens de fattige sliter seg ut. Det kan virke som om tingene må bli gjort fort og at det er hastverk om alt og ingenting, og at det derfor blir dårlige resultat av jobben som blir gjort.

Hvis en vokser av seg selv og hvis en utelater det å la seg selv bli styrt av andre, så lever en så naturlig som mulig.